Brudekappen

Brudekappen

 

I det vårflommen kom oppdaget jeg fra min terrasse en stor buldrende foss langs hele dalsiden ned fra fjellet bare få hundre meter i fra meg. I flere dager hadde jeg lyttet til den økende elven og så oppdaget jeg den ene fossen etter den andre rundt oss. En utmerket seg spesielt og den lokket og dro i meg. Til slutt tok bilen og kjørte på intuisjon med Marcello Haugen ved min side. Fant en stikkvei og kjørte i vei etter lyden. Parkerte og tok beina fatt midt i en skog jeg aldri hadde gått i før. Fant en liten sti og fulgte straks fossen oppover.

Det virkelig buldret av tonnevis av vann rundt meg og litt usikker fortsatte jeg videre. Jeg kunne føle Devarikets kraft på det høyeste og mange vesener rundt meg. Etter et par hundre meter oppover måtte jeg gjennom skogen på tvers for å komme til og her gikk jeg rett inn i en liten småfolk landsby og unnskyldte meg for å ha forstyrret dem der de stakk sine hoder ut av de vakre mosegrodde hulene sine, hvor vannet fra fossen kastet sine krystaller over dem. 

I det jeg tittet ut sto fossen i full galopp nedover dalen. Marcello tittet frem fra min venstre side og utbrøt; Brudekappen!

Selv om jeg undret meg over hva han mente, da jeg selv synes den erindret mer om et evig langt brudeslør. Men kappe? Jo, tenkte jeg meg tilbake etter mange flotte samtaler med vår store kunstner Borgny Svalastog, som har sydd mang en vakker kappe og dekorert snart hele landet med sin vakre kunst og vel så det! Under en lang glitrende kappe kan mangt skjule seg, tenkte jeg i det jeg koblet inn mitt indre røngtensyn og det urgamle symbolske lysspråket. Jo mangt kunne virkelig skjule seg og det rett foran vårt åsyn! 

Etter å ha filmet fossen i sin ville galopp nedover og blitt makelig dusjet vel bevoktet og ivaretatt fikk jeg streng beskjed om å vende om. Mitt hjerte lengtet allerede til vannet ville avta og nesten tørke ut. Så lenge og langt et liv. Hver time, dag og år hadde mitt hjerte lengtet uten å huske hvor og nå sto jeg midt i det uten at tiden var helt inne. Med tungt likevel spent hjerte vendte vi om og hjem, hvor jeg ble stående hver dag å betrakte det fra mitt hjem. Ofte dro jeg tilbake og flere og flere møtte meg. Småfolkgutter kom springene i mot meg, vente om og løp så foran og bak meg oppover stien til vårt hemmelige sted. Vakter fra Katarere og Alveriket viste seg også her, og til slutt en dag; Sananda. Her kunne vi endelig smelte helt i sammen.

Alt fra hva, hvor og hvordan gjennomskuet jeg gradvis og innen sommeren ankom tok jeg bena fatt. Endelig kunne jeg krysse fossen og våge meg oppover de"usynlige"trappetrinnene, men hva som ventet meg der kan jeg ikke fortelle alt om, men det var nøkler på nøkler gjennom vårt felles språk og litt ser dere på bildene de avdekker i steinene. Jeg fortsatte så og klatret rett opp fossen på glatte mosen med en stein i min hånd og en tynn gren å holde meg fast i og selvfølgelig kjørte jeg meg fast midt oppe i bergveggen. Mosen var glatt under mine sko og ikke kunne jeg ta av dem, for mosen ville være like glatt barbeint. Hjertet slo tungt ut av frykt for å falle da hele den store kappen var besteget. Forsøkte jeg å se ned eller tilbake ble jeg bare svimmel av høydeskrekk og der sto jeg å dinglet rundt en stor - for stor stein til at jeg kunne vende, snu eller holde fast med begge hender. Det fikk briste eller bære til slutt, for jeg skulle klare mitt kall. Det skulle ikke være slutt her midt i fjellveggen! Jeg tok sats og danset som en klønete ballerina utover mot siden igjen og klarte det så vidt. Bravo! Hørte jeg plutselig! Du har vist ditt mot. Ingen viste seg, men jeg visste de så alle mine kromspring på kryss og tvers oppover hele fossen, mens jeg husket tilbake til barndommens spor. Om hvordan jeg elsket å løpe på berg og krysse elver uten å kunne svømme. Det bare var noe med meg og stein eller berg, det foldet seg mykt under mine føtter. Mot alle odds kom jeg meg helberget inn uten å falle ned hele fossen med et smell.

Mens jeg hadde klatret oppover kom jeg over en stein de ville jeg skulle bringe med meg og tok den så med. 

Etter en liten hvilepause fortsatte jeg oppover mot den enslige bjørka man kunne se fra nede ved bunnen og satte meg den som et mål. Det begynte å bli sent og tenkte at jeg rekker ikke mer denne kvelden. Videre på vei oppover dukket ånden til Lars Muhl opp, som flere ganger tidligere etter å ha lest flere av hans bøker. Blant annet "Seeren fra Andalusia". Akkurat tenkte jeg, det var det steinen var for; å føle på sin tyngde i livet oppover, for så å frigjøre den og sette seg fri når man når toppen av sitt mål. Selv om mitt mål denne sommeren var bare et lite steg av hele fossen. Innen jeg kom opp og fikk se hva som skjulte seg der kalte Lars meg for havfruen uten at jeg forsto hvorfor. Etter å ha sett for meg den danske havfruen i mitt indre slapp jeg synet og ristet på hodet, mens han smilte blygt til meg.

Vel oppe og rett bak bjørka som hang over bergveggen var et lite platå midt i fossefallet, som en liten dam. Midt i dammen sto en oval stein og jeg tok utfordringen i å bli bløt for første gang i det jeg spratt over til den, uten å komme nær vannet. Et kattemenneske unngår det så ofte det kan! Midt ut på steinen satte jeg meg ned sidelengs, mens Lars satte seg ved min venstre side. Han smilte igjen og så mot føttene mine, som hadde formet seg som akkurat; Havfruen. Jeg måtte smile selv med en hånd til å støtte meg med akkurat som den danske havfruen sitter. Jeg lente min kropp fremover mot det lille stille fossefallet bak oss, holdt rundt steinen og la så all min gamle energi inn i den før jeg kastet den mot fossefallet, mens månen strålte sitt lys over oss og det nærmet seg midnatt denne siste lyse Juni natten.

I det den traff bunnen steg en hvit energi opp fra vannet og utfoldet sine vinger. Like høy som meg selv steg den mer og mer opp mot overflaten.

En fantastisk vakker overjordisk hvit due; Den Hellige Ånd. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Steinen

 

 

 

 

 

Sminkeløs skinner min eldgamle og tidens første sjel igjennom, i det jeg gir slipp på alt jeg tidligere har vært og mottar "Den Hellige Ånd".

"Den lille havfrue".

 

 

 

 

 

Fra hjerte til hjerte, Heidi.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Heidi Berg

Heidi Berg

48, Gausdal

Velkommen til Blogg, Paradis7. Les gjerne bloggen; "Litt om meg", hvor jeg forteller min historie, om du ønsker følg gjerne min datter og meg videre på vår reise hjem og tilbake til naturen. For å nå meg privat for en time med reading via klarsyn, medium og healing kan du sende sms til mob. 47290713. Kun hverdager mellom kl. 11.00-17.00. Hjertelig velkommen, Heidi.

Kategorier

Arkiv

hits